Begynte egentlig på denne her før jul...... men la den fra meg etter bare å ha lest noen få sider. Jeg leser kun bøker når jeg har det bra med meg selv og ikke har så mange andre ting å tenke på - så det er et godt tegn at jeg endelig klarer å konsentrere meg om lesingen igjen.
Jeg har da altså lest den siste boken av Cecilia Samartin. Hun skriver så utrolig nydelig og hennes måte å formidle på tiltaler virkelig meg.
Doña Maria var intet unntak - den er godt skrevet og jeg lot meg virkelig rive med. Det er en sterk historie forankret i virkeligheten og jeg liker så utrolig godt at jeg lærer noe hver gang jeg leser hennes bøker. I denne boken fikk man et godt innblikk i hvordan det var å leve på Cuba etter revolusjonen, hvordan det var der før revolusjonen og hvordan folk kjempet mot regimet og deres behandling av Cubanerne. Utrolig lærerikt og fengslende.
Omtale fra forlaget
Ikke siden romanen DRØMMEHJERTE har Cecilia Samartin skrevet om Cuba. Men etter ti år har hun på ny klart å skape en hjertevakker fortelling fra hjemlandet hun så sårt savner. Doña Maria er en stolt, eldre kvinne som nå bor på ett rom i herskapshuset som før revolusjonen tilhørte hennes familie. Hun gleder seg til at nevøen Ernesto, skal vende tilbake fra utlandet. Men Maria kjenner ikke sannheten. Ernesto lever under grusomme forhold i fengselet for sin opposisjon mot regjeringen. Hans kone Silvia nektes gang på gang å besøke ham. Hun inviterer de andre kvinnene på venterommet til å gå med henne fra kirken til en park i byen hver søndag. De tar på seg hvite klær og går med en rosa gladiol i hånden. Frihetsbevegelsen "Las Damas de Blanco", "Kvinner i hvitt", er født. I DOÑA MARIA briljerer Samartin med sitt magiske språk og unike menneskeskildringer. Romanen har et sinnrikt plott, der mye viser seg å være helt annerledes enn man først trodde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar